Etter et kleint farvell dagen derpå og alt for mange påtatte gjesp for å hinte han ut av døra forlater han meg endelig alene med tusen forvirrende tanker.

Idet døra smeller igjen spretter jeg opp fra senga bright and shiny, og løper bort til bestevenninnesamboeren min som jeg deler alt med. Vi bruker dagen til å le av de håpløse livene våre. Le av de mildt sagt kleine situasjonene vi alltid greier å rote oss borti. Vi ler og ler og ler, helt til kvelden kommer og det er på tide å skilles og gå tilbake til ensomme, forvirrede tanker.

Lukta hans henger igjen i rommet mitt. Jeg lufter ut. Den henger igjen i t-skjorta jeg hadde på meg i går kveld og av senga mi. Jeg bytter t-skjorte og sprayer senga med min egen parfyme. Likevel henger lukta av han igjen, og jeg går til sengs med tusen tomme tanker og lukta av han i neseborene. Sovner med bildet av han på netthinna og alt for mange ‘kanskjer’ og ‘hva hvis’-er hoppende omkring i hjernen. Det var på ingen måte slik dette skulle ende: med en fortsettelse..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er godt inne i min andre måned som borteboer og seriøs student. Etter ubegrensede mengder med nye inntrykk og impulser, for ikke å snakke om alt for mye fritid – i den grad det finnes noe sånt som “alt for mye” fritid, innhenter hverdagen meg. Den innebærer å komme seg opp om morgenen for å rekke forelesninger, jobbe flittig med fagstoffet til eksamenene som nærmer seg med stormskritt, få i seg en noenlunde næringsrik middag, komme seg på jobb og håve inn mest mulig penger og yte mest og best mulig service i løpet av en kveld, i tillegg til å få tid til å være litt sosial og få med seg noen kulturelle impulser. Det er en travel hverdag, akkurat slik jeg liker den.

Hver gang jeg går forbi det vinduet får jeg hjemlengsel. De blårutete kjøkkengardinene minner meg om det lune kjøkkenet hjemme – og jeg kjenner et stikk av hjemlengsel, gleder meg til jul når hele familien samles rundt kjøkkenbordet.

Det er ikke rart jeg lever singellivet. En kjæreste ligger ikke høyest på prioriteringslista akkurat nå, det gjør alle gjøremålene mine etterfulgt av å ta vare på meg selv i best mulig grad, og å holde kontakten med venner og kjente. Nye bekjentskaper og eventuelle mulige kjæresteemner ligger på en god fjerdeplass.

Etter at vi har utveksla telefonnumre lover han meg at han skal gi meg en lyd. Det har gått ei uke, men jeg har ikke hørt noe. Jeg har bodd med gutter lenge nok til at jeg vet hvordan det fungerer. Om man virkelig vil ha noe må man ta styringa selv. Hvis jeg hører noe så kanskje, hvis ikke så er det ikke verdens undergang.

Jeg liker jobben min, men av og til føles det som om jeg er satt til å fylle et par alt for store sko. Med kun få dagers opplæring og alt for mange nye ting å sette seg inn i er det ikke lett å få med seg alt. Jeg smiler og er høflig og så serviceinnstilt jeg greier, det er det minste jeg kan gjøre når kunnskapen ikke alltid strekker til.

Han smiler med et glimt i øyet få, eller ingen, har hatt når de har sett på meg før. Og jeg begynner å tro at han virkelig liker meg. Han ber meg med ut, men jeg er på jobb og kan ikke bli med med det samme. Seinvakt, jeg er trøtt og lengter etter senga. Og jeg takker nei. Jeg er dum. Jeg tar ikke mulighetene når de kommer og sutrer likevel over mangel på muligheter. Jeg er veldig dum.

Jeg savner idretten min. Å være del av et lag, kjenne mestringsfølelse og å ha støtte i medgang og motgang. Jeg savner alle timene i idrettshallen, det å ha konkrete mål å jobbe mot. Å kjenne den sviende smerten i musklene. Det er på ingen måte det samme med spretne bosu-instruktører og vrikkende zumba-trenere som ser medfølende på meg når jeg snubler av bosu-ballen eller står stiv som en stokk og vagger til latino-rytmene fra høyttalerne. Jeg savner å være god i noe. Å ha dårlige dager og vite med sikkerhet at neste gang går det bedre. Å kjenne framgang og glede, for ikke å snakke om følelsen av samarbeid.

De spiller sangen deres. Jubler. Folk synger med. Vinterens første snø og ubegrenset idrettsglede på en og samme kveld. Jeg må smile, kjenner frysninger over hele meg og innser hvor mye jeg savner det. Hele stadion er et fyrverkeri av idrettsglede – og jeg tenker at jeg skulle ønske jeg hadde vært der. Men jeg står utenfor og kikker inn – tenker at neste gang …

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har så mange begynnelser, innledninger, planer og framtidsdrømmer. En full mappe med ubrukte innledninger på blogginnlegg. Gode sådan, men uten fortsettelse. Uten helhetlig verdi. Jeg har så mange begynnelser, starter på nytt år etter år. Nyttårsforsetter, planer. Kladdebøker fulle av begynnelser. Historier fra mitt eget liv uten noen egentlig slutt eller konklusjon, slik det bør være.

En ny begynnelse. På et sted som er gammelt for andre. Så lenge jeg er ny kan jeg skape nye ting. Målet er å skape, å fullføre. Ikke gi meg halvveis, for alle arbeidsoppgaver er tunge i begynnelsen når det ukjente tar overhånd og styrer deg mot mørket.

Livet markeres av begynnelsen, forandringer, eventuelle “nye begynnelser” og den uforutsigbare, men likevel så sikre slutten. Alt bør ha en slutt. Ting bør ikke ligge å vake under overflaten over lengre tid. Det gjør ting komplisert. Vaking gir ringvirkninger. Enten må man svømme til land, eller la seg synke til bunns. Det er ingen mellomting, for før eller siden vil en av de to skje. Land eller bunn. Det er svart hvitt, og selv om livet har forskjellige fargenyanser er det til syvende og sist svart og hvitt som styrer.

“Jeg ser at du er en positiv person”, sier hun. “Du smiler med øynene”. Jeg smiler. Både med munnen og øynene, for jeg vet at jeg har mange gode grunner til å smile, og ingen spesielt gode grunner til å vende munnvikene nedover. “Men jeg stiller krav”, sier hun, “Av og til kan det bli litt kaos, oversvømmelse”. “Det går fint”, smiler jeg; “Jeg kan svømme!”. Faktisk var jeg en gang ‘den perfekte svømmer’, og det er ingenting i veien for at jeg skal kunne finne tilbake til de ferdighetene.

Jeg snakker om ord, om blogginnlegg, skolestiler, innleveringer. Jeg snakker om ord du gjerne skulle sagt til din beste venn, eller kanskje din evige fiende. Jeg snakker om handlinger. Ting du vet du skulle eller burde ha gjort, men kvier deg for. Omveier du tar. Og selvfølgelig snakker jeg om flørting, sommerfugler i magen, forelskelse, kjærlighet.. Det å si det du går rundt å tenker på før det spiser deg opp innvendig og gjør deg til en skygge i hverdagen. Det er aldri for sent å si det du tenker på, som du så gjerne vil dele. Det er det første ordet som er det verste. Det er alltid det.

Jeg vet at du vil snakke med ham. Jeg vet at du går omveier for å ikke snakke med ham. Men når alle ser det på deg at du ’spises opp innvendig’ av din egen tvil og usikkerhet, og hvordan du gløder og blusser opp når han har gitt deg bare et lite tegn på at det kanskje kan bli dere, da er det ingen tvil i mitt hjerte om hva du bør gjøre. Om du bare kunne se det selv. Du trenger en slutt. Du har begynnelsen, og ingen vet slutten. Men dere trenger en slutt. Eventyrslutt eller ikke. Det er bedre enn å vake i overflata. Du kan svømme, han kan fiske, en skulle tro du kunne komme deg inn til land på en eller annen måte. Du må komme deg til land, ihvertfall til grunnere vann, for jeg er for glad i deg til å la deg synke. Men denne gangen, denne gangen kan ikke jeg gjøre noe!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…” I lived through, I found two new and beautiful friends. I love them more than they know. They were my saviour, making life a bit easier.”…

Når jeg leste mailen din begynte jeg å grine. Tror jeg har blitt sentimental med årene, men det var fint å endelig høre fra deg igjen. Vi vet jo ingenting om hva du holder på med der helt på andre siden av to land. Når jeg leste mailen på nytt, begynte jeg å grine igjen. Og jeg vet at det var fordi jeg innså hvor utrolig mye jeg savner deg og hvor fint det hadde vært å hatt deg her!
 
Det er selvfølgelig fint å høre at vi kan være saviours for deg, samtidig som det er litt sårt å vite at du går gjennom ting.. kanskje helt alene, for jeg unner ingen å gå igjennom vanskeligheter alene, og med tida har jeg lært at det faktisk er lettere å håndtere ting dersom du deler dem. Selv om det er vanskelig å dele, selv om du kanskje egentlig ikke kan eller vil dele. Det blir lettere når man deler! Det er ingen forunnt å måtte gå rundt med en tung bør på sine skuldre. En bør som ingen kan ta vekk, ikke engang for et par sekunder. En bør man ikke kan dele, selv med sine beste venner. For jeg vet at vi er det! -Bestevenner, altså. Jeg vet at vi kan si hva som helst til hverandre, og derfor skjønner jeg også at du er av typen som vil greie ting selv. Og jeg respekterer det, alt jeg sier er at du ikke trenger å klare alt selv, for vi er her. Vi er langt unna, men vi er her, og vi er villig til å gjøre absolutt alt for deg! -Bare for at du er du, og fordi vi er utrolig glad i deg!
 
Du må jo skjønne at det skremmer oss litt at du bare sier at du går gjennom vanskeligheter og at ting skrangler litt. Du må jo skjønne at vi så gjerne vil hjelpe. Og selv om du mener vi ikke kan hjelpe, så hadde det kanskje hjulpet oss litt å fått et lite innblikk, om så bare et lite hei en gang i måneden eller mer, i hva du holder på med så uendelig langt borte. Ting skrangler av og til for alle i blant, og selv om “skranglingen” kanskje minner mest om et jordskjelv når det står på, så håper jeg at ditt livs hus greier å stå prøvelsene ut, og at du kan komme ut av ting sterkere. For du er ei sterk jente, det er det ingen tvil om. Du ser kanskje lita ut, men inni er du tøffere enn de fleste jeg kjenner!
 
Du må så absolutt også vite at du når som helst er velkommen hit for avslapning blant vakker natur og med to  av de som er mest glad i deg her i verden! Du kan ringe meg når som helst om du trenger å prate, og uansett hva et brev eller en mail du sender meg inneholder, vil jeg alltid svare! 
 
Uansett hva det er du går igjennom, lille du, så må du aldri-aldri-aldri glemme at jeg er så utrolig glad for at du er du og at du er min venninne. Jeg er så utrolig takknemmelig for alt vi har opplevd sammen. Og jeg VET at vi har mange slike stunder å se fram til i framtida også, fordi vi rett og slett er en god match. Glem gutter og andre problemer (hvertfall for en liten stund), når vi er sammen er den tida jeg føler meg tryggest, smiler mest og husker best – rett og slett fordi vi hele tida greier å finne på så utrolig morsomme eller interessante ting å gjøre. Og ikke tro at noe av det her er noe jeg bare sier, jeg mener hvert minste lille ord!

…”‘They were my saviour’: Det var dere den gangen. Helt uten at dere visste det. Og det er dere i dag også, uten at dere behøver å gjøre noe som helst. Det at dere er dere selv, er det beste i verden”..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Ha is i magen”. “Det ordner seg for snille jenter”. Optimismen er stor hele sommeren igjennom. Jeg skal endelig bli student! Etter et langt, herlig og innholdsrikt friår er det på tide å begynne på’n igjen med hverdag og skole. Selv om livet etter videregående langt på nær så “planlagt” som det jeg før har kjent til.

Selv står jeg også for litt manglende planlegging når jeg har is i magen litt for lenge, og det fører til kalde føtter og at jeg første skoledag står uten tak over hodet. Og det er ikke bare-bare når det hjemmet jeg har kjent i 20 år ligger 400 kilometer unna..

I slike tilfeller er det fint å ha gode venner. Venner som stiller opp og låner bort et rom og ei seng til en venninne i nød. Slik at det ordner seg likevel. Slik at jeg rekker skolestarten og immatrikuleringa. Slik at jeg får møtt alle mine nye medstudenter. Og slik at jeg får en uforglemmelig kveld allerede første dagen på et nytt sted. Et sted som vil lære meg om medgang og motgang, men mest av alt å stå på egne bein.

For jeg har allerede lært; ting kommer ikke av seg selv. Det finner man ut når kjøleskapet er tomt og magen rumler, når ting ikke lenger ligger der de skal ligge, men fortsatt der du selv la de, og når man står der første skoledag – uten et sted å bo, og uten å kjenne noen. Akkurat litt for langt unna hjemme og alt det kjente. Da tar man saken i egne hender; sier hei, blir kjent, deler smil. Og til slutt kan det hende at man faktisk finner ut at det stemmer, at det ordner seg for snille jenter!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kalenderen forteller meg at det er sommer, men snøen som faller i juni og grå skyer så langt øyet kan se gjør at jeg tviler litt likevel. Jeg ser sola oftere om natta enn det jeg gjør om dagen, og tekstmeldinger fra solslikkende venninner lenger sør hjelper ikke på humøret. Likevel tvinger jeg litt sommerstemning over meg selv – for det er tross alt sommer. Og jeg tar min første sommerpils, inne, noe som fører til årets første sommerflørt. -Plutselig er sommerfølelsene der likevel, like fort som juni-snøen forsvant.

Etter uker med gledessommerfugler i magen og lengsel etter sol, hjemme og gode venner kommer ferien. Endelig, endelig! Etter tretten år på skolebenken med eviglang skoleferie er det rart å kun få to ukers total frihet. Jeg skal utnytte tida for fullt med familiekos, vennemorro og masse tid til å pleie meg selv. Det skal shoppes, trenes, slappes av, festes, flørtes og ikke minst har jeg tenkt meg på festival for første gang.

Jeg begynner å bli klar til å gi slipp nå. Å gi slipp for å starte på ny frisk til høsten. Nytt sted, ny skole, nye muligheter. Men i mellomtida koser jeg meg med gamle venner. Venner som ler av at jeg roter meg borti to gutter som er kompiser, kollegaer og romkamerater på samme kveld. Venner som smiler til meg over jordbær, brownies og vin. Venner som kjenner meg godt, men likevel lar seg overraske over mine siste sprell. Venner jeg kan være meg selv 100% sammen med. Venner jeg kan snakke med uti de sene nattetimer. Vi løser verdensproblemer, snakker om problematiske foreldre, umulige gutter og hvor kompliserte vi jenter er. Mange problemer er for store, men ingen for små – alle får plass i de sene nattetimer! Og det er det man har gode venner og lange sommerkvelder til.

Ønsker alle VGBere en riktig god sommer!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De gangene jeg tømmer meg for krefter, har blodsmak i munnen, krampa tar meg og jeg vet at jeg har gjort alt jeg kan og som står i min makt, da er det helt i orden å bli nummer to. En god nummer to kan jeg til og med strekke meg til å kalle det.

Det er noe annet å ha blitt nummer to etter ikke en gang å ha prøvd. Lyst eller ønsker får deg ingensteds hen, og i denne verdenen må man kjempe for å komme seg til topps, eller for å bli der.

Jeg vil heller bli en god nummer to enn en dårlig nummer en, og når jeg blir tildelt en førsteplass fordi personen som opprinnelig fikk den ikke var egnet likevel, fordi jeg har riktig kjønn, og fordi andre har klaget på tidligere valg, da hadde det vært bedre å blitt tildelt tittelen en sterk kandidat som ikke nådde helt opp enn å innta tronen for førsteplassen. Jeg liker ikke å motta ting jeg ikke har fortjent, likevel sier jeg ja-takk og smiler, tenker jeg kan ta med meg noe positivt ut av det – og det blir en av de beste ukene jeg har hatt på lenge.

Jeg og min beste venninne har bestemt oss for å fire på kravene, å lete etter den gode nummer to istedenfor å hele tiden gå etter den uoppnåelige nummer en. Det funker for henne, og hun får en uforglemmelig kveld. Hun kommer til å få flere uforglemmelige kvelder,det er jeg sikker på. Men jeg er usikker på meg selv. Vet det finnes mange enere der ute. Enere som kanskje, muligens kan falle for meg slik jeg faller for dem, men jeg ser ikke ut til å kunne finne dem. Kanskje leter jeg ikke på de rette stedene. Jeg vet ikke om jeg vil slå meg til ro med en god nummer to, er sikker på at jeg ikke ville ønsket å være ‘nummer to’ for noen andre.

Omgitt av gutter/menn og utallige valgmuligheter ser det ut til å være enda vanskeligere å bestemme seg, å få perspektiv. Jeg har alltid likt å være på topp, å være en ener, og å være best har hele tiden vært et mål i seg selv. Miljøet jeg har vært i det siste året har lært meg at det ikke finnes noen nummer to. Enten vinner du, ellers er du game over. Det er den harde virkeligheten, men likefullt har realiteten flere sider – den er ikke svart-hvit. Og det er i dette miljøet, med kun enere, at jeg har lært meg å bli en god nummer to. Lært å innse at det ofte kan være bedre å bli en god nummer to, som har gitt alt, enn en ener som ikke har brukt en eneste muskel eller hjernecelle for å komme dit han eller hun er.

Så kanskje jeg bare bør slippe alle dømmende tanker om de ‘nest beste’, ta steget ut og prøve. Hvordan kan jeg vite om de er enere før jeg i det hele tatt har gitt dem en sjanse? Og hvem vet, kanskje jeg til og med kunne komme til å ha det litt morsomt på veien mot toppen!

For jeg vet at en gang i fremtiden kommer to “toere” til å stå på toppen. Tømt for krefter, med blodsmak i munnen og krampe i hver eneste muskel. En gang i framtida kommer to pluss to til å bli én, like sikkert som at én pluss én er lik to!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For første gang i livet blir jeg ikke stemplet som stille eller sjenert. Jeg er ingen av delene, ihvertfall ikke når du blir kjent med meg. Kanskje er det jeg som har vokst eller kanskje er det folk rundt meg som endelig har blitt voksne og innsett at gode personer ikke kan måles i mengden snakk.

Smilende og glad beskriver han meg som. Og det er jo ikke negativt fra en som definitivt fanger interessen min med lekne krøller og gnistrende brune øyne. Selvfølgelig hadde det vært enda bedre om han hadde beskrevet meg som søt og sjarmerende, men det hadde vært upassende og jeg kan godt leve med smilende og glad også.

Selv etter at krøllene er borte opptar han tankene mine. Han hjemsøker meg i drømmer, og selv på de dagene han ikke er der følger han meg som en skygge i tankene mine. Kompisen sier at han har lært at man skal høre på damene, men han tar sitt eget valg. Det står det respekt av, selv om det betydde slutten på lekne krøller.

***

Det er lenge siden jeg så ham nå. 7 måneder, for å være pinlig nøyaktig. Jeg var ikke egentlig interessert da. Er fortsatt ikke interessert. Likevel opptar han mye mer av tankene og drømmene mine enn jeg skulle ønske. Jeg innbiller meg at dersom vi skulle møtes igjen, da ville det kunne skje noe. Noe mer. Det irriterer meg, jeg vet jo at jeg aldri kan få følelser for ham. Han er ikke en sånn person jeg faller for. Punktum.

Men det er ikke punktum-finale. Fortsettelsen sniker seg inn. Jeg greier ikke å kutte kontakten. Innbiller meg at jeg kan bruke han til noe. Jeg leker med ham, leker med andre. Innser at jeg bare leker med andres liv. Det er ikke det jeg ønsker eller har til hensikt å gjøre, men jeg leker. Jeg må leke meg gjennom livet, kan ikke ta det for alvorlig, da ville alt.. falle sammen.

Det er ikke bare gutta jeg leker med. Jeg er fortsatt den lille jenta som troppet opp på skoletrappa med rosa ransel for fjorten år siden. Sliter fortsatt med å innse at jeg er voksen, vel.. ihvertfall en ung utgave av en voksen, og står på egne bein. Jeg jobber fortsatt med å få aksept og respekt fra andre, som om jeg gikk på ungdomsskolen, selv om jeg vet at den eneste måten er å akseptere og respektere meg selv.

Livet leker og jeg leker meg gjennom livet, og før eller siden vet jeg at luftslottet jeg har bygget på en ustø grunnmur vil falle sammen.

***

Han har rett i at jeg smiler mye, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg er glad til enhver tid. Kanskje nyter jeg bare øyeblikk av lykke, av ekte lek, øyeblikk av livet. Realiteter som er med på å rive ned luftslott, framfor å vente på totalkollaps. Alt jeg ønsker er at han forstår at han er grunnen til at jeg smiler. For han er ingen luftprins i mitt luftslott, han er ekte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når aske driver inn med luftstrømmer og gjør lufta et farlig sted å være, er det fint å komme seg ned på bakken – og bli der ei stund. Selv om uklar luft gir dårligere sikt og man ikke helt vet når man kan komme seg opp og avgårde i vanlige rutiner igjen.

I slike tilfeller er det fint å ha gode venner. Venner som kanskje ikke er de første man tenker på i dagliglivet, men som likevel er der. Som lufthavner man kan tanke opp hos når man går litt tom, eller som man kan nødlande ved når man flyr inn i en uventet storm. Eller rett og slett som er der for en koselig prat og latter, i avvente på viten om flyet i det hele tatt skal avgårde.

Hun er et forbilde.Med sine sterke meninger og latteren som sitter løst. Hun er ei sterk jente, ingen tvil! Der hun sitter i sofaen og varierer mellom å være vertinne, kone og venninne. Hun ser så lykkelig ut. Og jeg kan ikke annet enn å bli stolt når hun forteller at hun har strevd seg gjennom en hard gymtime. Hun er fast bestemt på å gjennomføre, og å få et bra vitnemål. Hun setter seg mål og når dem. Selv om det betyr at mantraet ”bare 10 minutter til”, ender i et brutalt møte med den mye omtalte veggen, treningsøkta ender i spy og tårer, og hun ender opp sengeliggende av stølhet neste dag. Hun er et forbilde, og nettopp på grunn av det er det fint å høre henne si at hun har nok venner – og vite at jeg er så heldig å være en av dem.

Det er fint på bakken, men over skyene er himmelen alltid blå. -Og faktisk ønsker jeg, kanskje mer enn noensinne, å reise tilbake nordover for å få med meg den siste snøen og treffe igjen menneskene jeg blir den kronisk smilende og glade jenta sammen med. Så da gjenstår det bare å håpe på at vinden for en gangs skyld blåser min vei, og at norwegian lar flyet mitt ta av.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Åtte uker i himmelen, fire uker i helvete og resten av året med sine opp- og nedturer.

I løpet av åtte uker rekker jeg å være mer sosial enn jeg kan huske å ha vært de siste åra tilsammen. Jeg rekker å bli sjarmert av en med glimt i øyet og ertende smil, synge karaoke med litt for mange øl innabords og bli kjent med fire fantastiske jenter. Åtte uker med tidsdisiplin og gnagsår. Åtte uker i himmelen som en inngangsport til helvete.

Optimistisk, spent og yr, men også trist etter alt for mange avskjedsklemmer, for ikke å snakke om trøtt og sulten, lander jeg i helvete. Et sted hvor neste dag begynner før den forrige har sluttet, hvor maten helst skulle vært fordøyd før den entrer munnen, hvor hver dag føles som et skritt lenger ut på tynn is og hvor følelser og tårer sitter løst – selv hos de tøffeste. Fire uker som bryter ned for å bygge opp, og som lærer meg at å vente på et slag er mye mer smertefullt enn slaget selv. Jeg dør flere ganger i løpet av perioden i helvete, likevel er det ei sterkere jente med mye mer livsglede som reiser derifra.

I etterkant, i glede av å ha overlevd både himmel og helvete, er det fint å kunne gå tilbake til et ‘normalt’ liv. Det er fint å omgås ei fast gruppe mennesker, og se at nye mennesker som kommer til blir like godt mottatt som en selv. Å se nykomlingene troppe opp med litt for mye personlige eiendeler, nervøse og uvitende. Å vite hva de skal igjennom, uten nødvendigvis å fortelle alt. De har sitt de skal igjennom, men her lever man på den gyldne middelvei, for livets ytterpunkter er allerede gjennomprøvd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når jeg rives opp av senga midt på natta, kaster på meg varme klær og utstyr som strengt talt ikke er nødvendig, og slenger en alt for tung sekk på ryggen. Når jeg drasser rundt med tung pakning i ulendt og vanskelig terreng for en kortere eller lengre periode, tidsrom er ofte uvisst, er det vanskelig å kunne nyte fuglesangen eller knirkinga av marsjstøvler mot den kalde snøen. Det er vanskelig å huske på hvor heldig jeg egentlig er her i livet. Hvor pen den kritthvite snøen som falt i går egentlig er. Kanskje legger jeg ikke en gang merke til nordlyset som bølger over himmelen eller at sola sender årets første varme stråler over fjelltoppene.

Disse tingene er der, til tross for at jeg sliter og til tross for at jeg ikke legger merke til dem. Naturens skjønnhet følger meg som gode venner, og den  minner meg også om mine beste venner. Den, og de, er der hele tiden, selv om jeg ikke alltid enser det.

Derimot er det deilig å kunne bruke flere dager på planlegging og forberedelser for så å dra på seg sekken og vite nøyaktig hvor man skal og hvor lenge man skal være. Sove godt om natta. Våkne uthvilt til et varmt telt og syngende turkamerater. Møte sola i teltåpningen og bare nyte livet!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå vil jeg tro at 99 % av VGBs “befolkning” vet hva dette bildet her betyr. Jeg har blitt utfordret av BBG (http://busybodygirl.vgb.no/) til å skrive 7 interessante ting om meg selv og poste det i et innlegg her. Siden mitt forrige innlegg var om utfordringer, hadde jeg ikke annet valg enn å hoppe i det og notere ned 7 punkter med mer eller mindre interessante fakta om meg selv.

Here we go:

1. Jeg har en  livsfilosofi som går ut på at “alt skal prøves” (innenfor visse grenser så klart). Noe som blant annet har resultert  i at jeg valgte å tilbringe ett år i grønt for å få et innblikk i hvorfor det enten er elsket eller hatet å bruke en kortere eller lengre periode av livet sitt i kongens klær.

2. Jeg er livredd for å ake bil, og relativt redd for å kjøre selv, men jeg har lappen.

3. Jeg har en veldig aktiv fantasi og er en mester til å drømme meg bort eller forestille meg ting, som aldri kommer til å skje. Dagdrømmer er kanskje en litt for stor del av livet mitt, og selv om de er koslige følgesvenner kan det bli for mye av det gode..!

4. Jeg har to venner som jeg stoler på mer enn noen andre og som jeg regner som familie. Ei jeg har kjent hele livet, så og si, og ei jeg møtte og fant ut at jeg kunne ha det morro med og stole på når jeg ellers hadde en veldig negativ periode i livet mitt. De er ganske forskjellige personer, men vi trives godt sammen!

5. Jeg møter alle med et åpent sinn, men har også stor tro på at førsteinntrykket som oftest er riktig. I videre bekjentskaper har jeg det med å finne kvalitetsvenner framfor å velge kvantitet.

6. Jeg er utrolig tilpasningsdyktig, og etter én uke eller to kan jeg faktisk greie å trives på selv de mest ukoslige og stressende steder med mer eller mindre hyggelige personer. Det skal da også sies at jeg foretrekker å kunne ha noen stabile personer i livet mitt.

7. Jeg liker å bli kjent med meg selv. Noe som kanskje kan høres litt rart ut, men det er ekstremt undervurdert. Å sette seg ned av og til for å tenke over eget liv, eller fortelle ting til andre/lage lister som denne kan faktisk få deg til å tenke over ting som ikke kommer opp i hverdagen – og, ja nettopp bli bedre kjent med deg selv

***

Dersom du ikke skulle skjønne hvorfor jeg har ramset opp disse punktene, her er utfordringa jeg fikk:¨

1. Kopier «Kreativ Blogger»-bildet på bloggen din (kopier den ved å klikke på bildet og lagre den, f.eks i mappen for dine bilder).
2. Link til personen som ga deg en «Kreativ blogger».
3. Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
4. Velg 7 andre bloggere som du sender den samme oppmuntringen til.
5. Link til deres blogger.
6. Legg igjen en kommentar i bloggen deres, så de får vite om det.

Ettersom de fleste på vgb ser ut til å ha fått denne utfordringa nå velger jeg å droppe å sende utfordringa videre. Jeg vet at det finnes mange kreative sjeler der ute i VGB-verden, og hvis du leser dette og ikke har blitt utfordret; feel free til å motta utfordringa, og post gjerne en  link i  kommentarfeltet, slik at jeg kan bli litt bedre kjent med deg!

Ønsker alle ei fin uke!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av og til får man ikke fram et ord. Skrivesperre, stamming, fomling etter ord. Vi har alle vært der. Hva skyldes det? Kreativiteten kan ikke plutselig ta slutt. Dersom viljen fortsatt er der og man ønsker å si noe, men likevel ikke får fram et ord. Hva er det som skjer? Er det koblinger i hjernen eller er det selvtillitten som brister. Eller kanskje det man ønsker å formidle rett og slett ikke kan uttrykkes ved hjelp av ord. De er tross alt bare hjelpemidler. Støttehjul for å få fram meninger eller følelser.

I løpet av de siste sju-åtte månedene har livet mitt vært som et timeglass som må snus med jevne mellomrom. Jeg har forlatt alt jeg visste om og gått inn i en rolig periode, latt sanden renne sakte, men sikkert ned mot bunnen av timeglasset. Gått tom for sand, snudd det og startet på en ny ’epoke’. Reist hjemmefra. Funnet et nytt hjem, latt sanden renne. Raskere denne gangen.

”Jeg vet ikke om du husker hva jeg sa til deg den første helga?”, sier han med triste øyne. Han spurte om han kunne kysse meg, men mer sa han vel egentlig ikke? Jeg sier at nei, det husker jeg ikke. ”Det er ikke bare henne jeg er forelska i”, fortsetter han, ”Jeg er forelska i deg også!”. Jeg blir stum. Han ser litt fortapt ut, før han litt nølende spør ”Såå.. hva føler du for meg?”. Jeg orker ikke en gang å la det bli en liten kunstpause og griper tak i ordene, tenker meg ikke om og slenger ut den harde sannheten. Legger ikke en halv finger imellom en gang. ”Ingenting”, sier jeg. Før jeg gjentar det stille for meg selv; ”Absolutt ingenting”.

Jeg glemte timeglasset helt, og plutselig var det på tide å dra. Til et nytt sted, en ny epoke, snu timeglasset på ny. Sanden kan veien nå, og renner enda fortere. Av og til klumper den seg, og det kan virke som om veien blokkeres. At sanden slutter å renne, men den slutter aldri, renner bare litt saktere en stund. Helt til klumpene har løst seg opp og sanden igjen kan fosse nedover ved hjelp av tyngdekraften.

Vi sier farvel på Gardermoen, jeg rusler avgårde, men det er enda en time til transporten min går videre og jeg blir ruslende rundt å vente. Selvfølgelig treffer jeg på de to igjen. Han jeg mistenker er forelska i meg og han som tror jeg er forelska i han. Sistnevnte hilser så vidt før han rusher avsted for å rekke toget sitt, som ikke går på enda en halvtime. ”Jeg lar dere to være her .. alene”, sier han med et glimt i øyet, som jeg gjennomskuer. Vi to etterlatte snakker, men til slutt føler jeg meg nødt til å gå. Et raskt hadet før jeg vender ham ryggen. Jeg vet at han hadde forventa en klem, men den uteblir. Igjen blir følelsen av at jeg har latt enda en gli gjennom fingrene mine.

Sanden har rent ut, og det er på tide å snu timeglasset igjen. La sandkornene renne tilbake til sitt startsted. Puste ut. Nyte livet. Tenke så lite som mulig på rennende sand i glasskolber. Se mest mulig av kjente trakter. Presse mest mulig inn i løpet av den korte tida. Fordi man vet stunden kommer, når man må snu timeglasset.. igjen.

Hvordan har du det? Standardspørsmålet kommer, og standardsvaret slenges tilbake som respons. Deretter kommer hun med et litt uventet spørsmål: ”Er det noen som finner seg kjærester der da?”. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Ser ut til at mormor begynner å bli utålmodig etter å få flere oldebarn.

Og tida kommer. Litt for fort, men akkurat i tide. Timeglasset snus igjen. Med forventning om neste epoke. Med anger, med glede, og med spenning. Sanda renner, men minker saktere denne gangen, det er mer sand i timeglasset. Førsteinntrykket er overveldende. Det blir litt for mye. Rot, folk, bråk. Livlighet. Ikke nødvendigvis negativt, men definitivt annerledes. Det tar litt tid å venne seg til ting. Heldigvis er jeg tilpasningsdyktig. Det sa jeg også i søknaden min, og det er vel mye derfor jeg endte opp her.

Det irriterer meg. Og det irriterer meg at jeg lar det irritere meg, for egentlig er det ikke et problem. Jeg vet jeg trenger noen. Jeg vet jeg er god nok og jeg vet at det ikke er noe problem å finne noen. Likevel, LIKEVEL.. det er noe inne i meg som sier nei. Likevel sier jeg nei hver gang sjansen byr seg. Så da er det vel ikke tid for det enda. Så lenge det ikke føles rett, blir det ikke rett. Men livet har lært meg at når sjansen byr seg – ja, da skal jeg faen meg slå til!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke bare-bare å tre inn i yrkeslivet. Om enn på en litt annen måte enn man kanskje hadde tenkt seg. Å tre inn i et yrke som i hovedsak fokuserer på det negative. Noen lyspunkter innimellom, men mest fokus på det negative. Å opprettholde en maske, et ytre. Mot verden, mot medmenneskene, mot fienden og kollegaene, og ikke minst de overordnede.

Man blir myk av sånt. Ønsker bare å krølle seg sammen foran tv’n. To sammen under et ullpledd og rykende kakao med en hvit kremdott stående opp som et isfjell midt i koppen.

Ny kunnskap. Om samarbeid. Om medmennesker. Om romkamerater. Om det mektige hierarkiet. Og om seg selv. I stor grad om seg selv. Man lærer å leve. Å leve på autopilot. Å leve i nuet. Man lærer å ta beskjeder. Å yte, mestre og vinne. Hele tiden være best, selv om enheten aldri er sterkere enn svakeste ledd.

Man blir myk av sånt. Ønsker bare å krølle seg sammen foran tv’n. To sammen under et ullpledd, i hverandres varme armkrok.

Jeg angrer ikke. Det er lærerikt, nyttig. Selv om jeg senere i livet og i senere karrierer ikke skulle få brukt halvparten av det jeg lærer i dag angrer jeg ikke. Sosialt er miljøet på topp. Og kvaliteten på arbeidet kan man heller ikke klage på. Prestasjonene som gis er hele tiden maks, av og til enda mer. Jobbe, spise, sove. Det går i ett. Og det er ikke rart, på ingen måte rart at man blir myk av sånt. Til tross for det harde ytre. På tross av den harde tonen.

Man blir myk av sånt. Ønsker bare å krølle seg sammen foran tv’n. To sammen under et ullpledd, og sovne i hverandres armer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alt hadde alltid vært slik. Jeg sto opp. Jeg spiste frokost. Løp til skolebussen, tilbragte timesvis på skolen. Trente. Dro hjem. Noen dager motsto jeg sofaens rop om tilbedelse og fokuserte på skolearbeid, andre dager måtte jeg gi etter. Kastet i meg middag, eller ofte kalde middagsrester og stupte i seng. År ut og år inn. Det ble en vane.

August kom i år, som alle andre år. Skolestart, og elevene strømmet til. Jeg sov. Alt var som før, men likevel så forandret. Jeg sto opp som før, men mye seinere enn tidligere. Jeg spiste frokost som før, men mye seinere enn tidligere, og jeg brukte gjerne dobbelt så lang tid på å få den i meg. Jeg løp ikke lenger etter bussen. Jeg ventet, men jeg tok fortsatt buss. Tid hadde jeg nok av. Jeg trente som før, men øktene var ikke like harde, like lange og like målretta. Sofaen ble tilbedt, som før, i tide og utide, men jeg hadde ikke lenger noen unnskyldning for å kollapse i de myke sofaputene midt i uka. Middagen ble inntatt som før, men nå var det jeg som venta på den, ikke den på meg. Dag ut og dag inn. Jeg utviklet nye vaner.

Etter to dager var jeg lei. Jeg orka ikke. Lengta tilbake til gamle rutiner. Lengta tilbake til disiplin og regler, stress og gjøremål. Jeg var fri fra alt, og det skremte meg at jeg savner det gamle maset. Friheten skremte meg, krevde at jeg tok valg. Jeg forsøkte å rømme fra meg selv, men møtte meg selv i døra.

Etter to uker hadde jeg falt helt ut av gamle vaner. Jeg sov om dagen og var våken om natta. Om dagen var jeg en treg, blek utgave av mitt gamle jeg, og når sola ble slukt av den mørke nattehimmelen våknet jeg til liv. Snørte på meg joggeskoene og forsvant som en skygge av meg selv ut i solnedgang, regn, vind eller bare komplett mørke. En skygge. Alt var som før, alt hadde alltid vært slik.

Jeg løp på utrygg grunn. Ble ikke lenger støttet opp når jeg falt. Tok hvert skritt alene. Kanskje var det derfor jeg likte å løpe i mørket? Da så jeg ikke farene som lurte. Løp fra dem uten engang å ha enset dem. I mørket blir alle katter grå. I mørket var jeg en grå katt.

Nå er tida inne. Tida er inne for å pakke sammen det aller nødvendigste, det jeg tror jeg har mest behov for og ikke kan leve uten de kommende ukene. Tida er inne for å si farvel og kun ta med det viktigste.

Det er på tide å pakke sammen tanker, drømmer og ambisjoner og forlate barndommens dal. Forlate
skogen til fordel for havet. Nye vinder, nye erfaringer.

Sist var vi tre. To skulle dra og vi sa farvel, jeg ble igjen. Sommersola ga dem lys på veien bort herifra. Denne gangen er vi to. Begge skal dra og det er farvel nok en gang. Avskjed under stjernehimmelen. Stjerneskudd, som fyrverkeri, lyser opp veien vi skal følge.

Tida kommer for foreldre og barn. Tida når de ikke lenger følger samme vei. Når avkommet velger sin retning. Det er tungt å  forlate, men verst å bli forlatt. Nyvunnen frihet for begge parter. Nye plikter. Nye opplevelser. Nye vaner. Mye nytt. Kanskje alt for mye? Mennesket er et vanedyr.

Drømmer skal leves. Drømmer skal skapes. Drømmer skal knuses. Og drømmer skal gå i oppfyllelse.

Tida er inne for å si farvel og kun ta med det viktigste; tanken om at jeg alltid kan vende hjem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er lenge siden jeg har hatt den følelsen. Følelsen du får når du går over ei bru eller står på bredden av ei brusende elv og trekkes mot vannet. Følelsen du har når du står på kanten av et stup eller på et høyt fjell. Følelsen av å bli dratt mot noe. Noe så utrolig herlig, noe så utrolig farlig, noe ukjent.

Hun drar meg med bort til en krakk. Hvite krakker står dandert rundt lønnetre omgitt av gamle bygninger. En liten grønn oase midt i byen. Høsten har begynt å vise sin fargeprakt på lønnebladene og vi har bytta ut sommershortsen med litt varmere klær. Først er jeg mest opptatt av den førsteklasses sjokoladen vi har kjøpt med oss. Fullstendig oppslukt av sjokoladepralinene med chili. En ny herlig smak som skal testes ut.

Det er ikke før jeg snur meg og ser bort på nabokrakken jeg får øye på ham. Han står der sammen med tre kvinner i stigende alder. De snakker ord jeg ikke forstår. Ord jeg ikke oppfatter. Han sier ingenting, men øynene hans! Øynene snakker. De får meg til å glemme alt om sjokolade og venninneprat der de møter mine. Han holder blikket mitt. Ser ikke bort. Det er noe med øynene hans, de er brune og varme, som varm sjokolade.

Først kjenner jeg bare sjokoladesmaken. Ikke akkurat Freia sjokolade. Den eksklusive lille firkanten smelter på tunga og etterlater en herlig, fyldig sødme på tunga. Søtt, men ikke for søtt. Søtsmaken veies opp av kakaobønnens bitterhet og gjør det til en gastronomisk sjokoladeopplevelse.

Jeg må bare snu meg for å se på ham en gang til. Og han møter blikket mitt enda en gang. Årvåken og interessert. Kanskje litt drømmende.

Ettersmaken bringer med seg chiliens eksplosive smak. Forventa, men likevel overraskende.

Følget hans bestemmer seg for å rusle videre og han følger etter. Et par skritt bak. Idet han skal til å runde hushjørnet snur han seg for å gi oss et siste blikk. Et siste blikk før han forsvinner ut i mengden av ukjente mennesker.

Krydder i hverdagen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et rødt album fullt av minner. Smilende mennesker, sovende mennesker, mennesker på ferie, mennesker til hverdags, unge mennesker og eldre mennesker. Noen av dem kjenner jeg, andre har jeg bare hørt om, og noen igjen er helt ukjente for meg. Gode minner, mindre gode minner, men ikke mine minner – dette er minner fra før min tid.

Jeg blar meg spent gjennom de gulnede sidene. Noen av bildene kjenner jeg meg igjen i. Jeg gjenkjenner folk, dyr og steder. Oppdager nye sider ved folk jeg trodde jeg kjente. Trekker paralleller til mitt eget liv og tillegger bildene mine følelser og tanker.

Episoder jeg har blitt fortalt om, episoder jeg aldri vil få høre et ord om, episoder personene selv har glemt. Noen bilder har falmet med minnene om opplevelsene, andre er klare som dagen de ble fremkalt.

Ved flere av sidene må jeg stoppe opp. Jeg blir tatt med noen tiår tilbake i tid. De ser lekent på hverandre. Unge med roser i kinnene og smilet sittende løst. Omgitt av slekt og venner og alltid på farten. Hengivne blikk, famlende hender. De lykkelige tidene fanget på gulnende kodakpapir.

Det slår meg at jeg aldri har sett dem slik. To, toppen tre ganger kanskje. Ikke mange. Hvor ble det av det gode de hadde sammen? Når tok de lekende blikkene og kjærtegnende hendene slutt? Og hvorfor? Kanskje finnes det ikke noe svar.

I et rødt album finner jeg fortida mi. I et rødt album finnes historier jeg aldri har blitt fortalt. Et rødt album gir meg flere nye spørsmål enn det finnes svar til.

Jeg vil skape mitt eget røde album. Det skal inneholde famling og forelskelse. Oppturer og nedturer. Utforsking, eventyr og kjente steder. Forklaringer og mysterier. Om tjue nye år skal albumet mitt plasseres i ivrige barnehender, ungdomshender, kan hende. Om tjue år skal et lite rødt album pirre til spørsmål, gi svar.

Om tjue nye år håper jeg å fortsatt oppleve roser i kinnene, ertende smil og famlende hender. Smile gjenkjennende til bildene og kaste meg inni de samme trygge, varme, men nå så velkjente, armene.

Lykken finnes i et rødt album, i en pappeske hvor fortiden er gjemt bort.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det slår meg at verden er full av øyeblikk. Et blunk og øyeblikket som er har vært. Kort eller langt.

Øyeblikk som jeg husker, øyeblikk som jeg skulle ønske jeg husket, øyeblikk jeg ikke vil huske. Solskinnsøyeblikk og regnfulle øyeblikk.

Den ene hånda fast rundt den varme tekoppen, den andre på tastaturet. Regnet slår mot ruta og vinden lager metallisk blafring i persiennene. Jeg tenker tilbake på viktige øyeblikk. Perioder i livet mitt som virkelig har betydd noe for meg. Folk som har betydd mye, og fortsatt gjør det.

Øyeblikk der jeg utslitt etter titimers skole- og treningsdager har slept den utslitte kroppen min hjemover i høstmørket. Øyeblikk hvor jeg har snublet og falt, men alltid reist meg igjen. Øyeblikk der det minste gjøremål virker som å bestige det høyeste fjell. Øyeblikk hvor alt jeg ønsker meg i hele verden er å kollapse på et baderomsgulv med varmekabler, krølle meg sammen og la alle tanker fly.

Det ligger virkelig noe i det at du ikke vet hvor heldig du er før du mister det. Du må ha opplevd, erfart og eid noe for å kjenne savnet. Savn etter noe som aldri har vært er også vondt, men du kan ikke miste noe du aldri har hatt. Alt annet kan mistes. Forsvinne. Brått og brutalt, i løpet av et øyeblikk, som et plaster som rives av. Eller i løpet av lengre tid.

Øyeblikk du har hatt og aldri kan få igjen. Øyeblikk du aldri har hatt og aldri kan få. Øyeblikk du vet skal komme.

Jeg skulle ønske jeg kunne få oppleve å trå inn igjen i barndomshjemmet gjennom uttallige år, kjenne hver eneste knirkende planke og knirkende dør. Kjenne husets hemmelige kroker og lyder. Finne igjen mine egne hemmeligheter i husets vegger. Det øyeblikket kommer aldri.

Øyeblikk med smil, latter, glede. Øyeblikk med tårer, slit og sorg. Øyeblikk som livet fører med seg.

Hun klemmer meg hardt og lenge, men har ikke flere tårer igjen. Vil ikke være sentimental. Jeg vet vi skal sees igjen. Vet ikke når, men øyeblikket kommer. Like sikkert som vårt farvel er vår gjenforening, men før den; mange andre øyeblikk.

Øyeblikket vi tar de første prøvende skrittene på egne bein ut i verden. Øyeblikket vi snører på oss ”gå-bort-skoene” for kanskje aldri å returnere igjen. Så mange farvel-øyeblikk, så mange velkomstøyeblikk.

Minner om øyeblikk som har vært.

Øyeblikk hvor jeg pakker alle sakene mine ned i slitte pappesker, for n’te gang. Øyeblikk hvor jeg pakker opp og oppdager alt på ny. Øyeblikk hvor alt jeg ønsker er forandring. Og øyeblikk jeg skulle ønske kunne vare for evig.

Håp om øyeblikk som skal komme.

Øyeblikket hvor vi slår armene rundt hverandre i ren gledesrus og munnene renner over av alt vi skal fortelle hverandre. Øyeblikket når jeg drar hjem på besøk, fordi jeg har skapt meg noe eget. Øyeblikket jeg slår meg til ro med å leve her og nå – i dette øyeblikket og ikke i de som har vært eller de som skal komme. Øyeblikket jeg blir en del av her og nå og gir slipp på alt annet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Næmmen, hei. Er det deg?! Hva driver du med for tida?” Jeg snur meg bort fra salgsvarene jeg står og kikker på og vender oppmerksomheten mot stemmen. Det er min gamle mattelærer. Som for få år siden strevde med å få logaritmer og eksponentiallikninger inn i det skoletrøtte hodet mitt. Som utsatte meg for uendelig terping for at jeg skulle ha muligheten til å ‘bli noe stort’. Nå står hun foran meg med sin kjedelige grå frisyre og stirrer på meg med uinteresserte øyne, men med en viss nysgjerrighet i stemmen. “Nå for tida gjør jeg absolutt ingenting!”, sier jeg med et smil. Hun tar et forbløffet skritt tilbake og måler meg med blikket. Det er tydelig at hun tenker at jeg sløser bort tid og evner.

Han sier han er imponert, og jeg spør følgelig hvorfor. “Fordi da er du ikke som alle andre“, er svaret. “Har du ikke lagt merke til det før nå?”, spør jeg med en spøkefull tone. “Klart det“, sier han; “Jeg har jo fått bekrefta mang en gang at du er spesiell!”. Mang en gang, grubler jeg. “Klart det, jeg får jo den følelsen når jeg snakker med deg!”.

Jeg spør om han kan komme med noen konkrete eksempler på at jeg er så spesiell, vet at jeg lurer ham inn i et hjørne. Han vet det også. Jeg får et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg vet hvor vanskelige sånne spørsmål er. Svaret overrasker meg: “Du skal få tenke på hva de konkrete tingene er, så kan vi se om de stemmer”. Han ror seg elegant ut av situasjonen, men får meg til å tenke; Hva er det som gjør meg spesiell?

“Hvis det er ‘en sånn svart en’ snur jeg i døra!”, sier hun med en bestemt stemme jeg sjeldent har hørt. Jeg må le litt av utsagnet. Med 70 år på baken er hun ikke like åpen for nye impulser som den yngre garde. Innvandrere må være farlige, det er en uskreven lov, og har de annen hudfarge DA er det krise. Tydeligvis er det såpass ille at dersom en lege ikke er født med ski på beina og med ostehøvel i hånda, da bør man snu i døra.

Jeg er åpen for nye ting, snur ikke i døra. Nysgjerrig og søkende kan man kanskje si. En av få i familien som staker ut en egen vei, og står for den. Det er vel litt spesielt?

“Vent, hold døra åpen!” Den sammenkrokede, gråspraglete mannen nesten roper mot meg. Optimistisk øker han frekvensen på de korte, krøkete skrittene. Jeg lar døra smelle igjen, og det ivrige ansiktet hans mørkner, kroppen synker sammen og skrittene blir subbete igjen. Samvittigheten min visner litt sammen med humøret hans, men tar seg opp igjen da en av pleierne kommer løpende og takker meg for at jeg ikke lot ham ‘rømme’.

Jeg har nok mellom øra til å skjønne at jeg ikke skal slippe ut folk som sitter innelåst, men er det så spesielt?

“Hvis han ikke betaler med det samme går jeg til advokat!” Det er ikke hver dag at en eldre mann tropper opp på trappa med slike skjellord. Det skal sies at han tropper opp på trappa til feil hus, men likefullt fortsetter han truslene. Kona sitter med lang hals og nysgjerrige øyne i den blå firehjulstrekkeren som står på betryggende avstand. Et par timer senere er truslene overbrakt til rett person, og han drar rett hjem til mannen for å fortelle ham hva han mener om saken. “Ikke vis deg her igjen”, blir reaksjonen.

Jeg er også villig til å kjempe for tingene som betyr noe. For å opprettholde egen ære, for å kjempe for egne verdier.

“Du sier ikke så mye du!”, han ser på meg med øyne som minner så mye om brorens til tross for at de har en helt annen farge. Jeg smiler og tenker at egentlig har han helt rett.

Jeg er en tenker. Jeg løser verdensproblemer, skaper verdensproblemer og problemstillinger ingen andre ville drømme om.

“Jeg tror du er som meg, er det snakk om drama går du og gjemmer deg i et hjørne og prøver å være usynelig, men du blir alltid oppdaget“, han gjettet og gjettet. Greide aldri helt å finne ut av meg. Jeg lot ham ikke. Nå har han ikke lenger muligheten. Muligheten til å oppdage at vi ikke var det samme, er det samme, til tross for mange likheter.

Jeg er ikke en som gjemmer seg. Jeg vil bli sett. Selv om jeg ikke roper høyest, løper fortest eller mottok et vitnemål med et flertall av seksere. Jeg vil ikke bli sett som ‘den personen’, jeg vil bli sett som meg. Uavhengig av håndfaste resultater. Å være spesiell innebærer flytende overganger. Ingen begynnelse, ingen slutt. Ikkenoe man kan sette fingeren på, bare noe unikt.

Så hva gjør meg spesiell? Hva skiller meg fra mengden? Hva er det som gjør at jeg ikke er som ‘alle andre’? Jeg vet hvilke ting jeg selv ser på som unike ved meg selv, men hva du setter pris på som mine spesielle sider.. det, min venn, kan bare du svare på!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Takk for i går Er du utslitt etter all gåinga?”, tekster jeg avgårde, nysgjerrig på om jeg i det hele tatt kommer til å få noe svar. Det tar sin tid, men svaret kommer. Han er opptatt samme dag, men vil kjempegjerne møte meg igjen.

Jeg nølte litt før jeg sendte meldinga. Det er jo disse uskrevne datingreglene. Ikke ring dagen etter, vent så-og-så-lenge før du hører fra deg igjen.. Bla, bla, bla.. Jeg tror ikke disse fungerer. Dessuten er jeg bare i byen et par dager, og hvis man vil ha noe bør man strekke ut hånda og grafse det til seg mens man har muligheten!

“Klar for nye eventyr?” lyder meldinga som tikker inn på mobilen min dagen etter. Jeg må smile, og medgi at jeg alltid er klar for nye eventyr. Etter et par meldinger til har vi kartlagt kvelden og bestemt møtested.

Han står og venter på meg da jeg kommer ut av døra.

Vi dropper klemmen og begynner å gå med det samme. Gåing er visst vår ‘greie’. Skrittene våre er målbevisste, selv om ingen av oss helt vet hvor vi skal. Vi vet hvor vi skal ende opp, men ikke veien dit. Til slutt kommer vi fram og utsikten er definitivt verdt alt slitet. I dag flyter praten bedre og vi snakker om alt og ingenting. Det er fortsatt lange pauser med stillhet, men de er fylt med en trygghet som gjør ord overflødige.

Da vi går tilbake igjen legger han ’tilfeldig’ armen rundt ryggen min, for å føre meg i riktig retning. Jeg smiler.

Over alt ser vi kjærestepar som henger på hverandre. Leier hverandre. Kysser og klemmer. Det ser ut til at vi greier å rote oss borti alle byens lykkelige par. Typisk.

Det er ikke til å komme bort fra at det er litt pinlig, og jeg vet at vi tenker det samme; ‘Kunne det vært oss?’ , ‘Kan det bli oss?’.

Vi bestemmer oss for å gå på kino, men det er flere timer til filmen begynner og vi må fylle tomrommet med noe. Mat blir løsningen. Under måltidet blir vi litt bedre kjent, men strever fortsatt med å fylle romrommene av stillhet som oppstår med jevne mellomrom. Vi spiser så sakte vi kan, men likevel er det enda et par timer til vi kan innta kinomørket.

Vi begynner å bli lei gåinga begge to nå, og bestemmer oss for å sette oss ned. Fester blikkene på båtene som ligger fortøyd til brygga og gjør oss så små som vi kan, slik at vinden ikke skal ta tak i oss. Jeg skjelver, og han finner hendene mine, kjenner at de er kalde. Armen hans smyger seg rundt skuldrene mine og han trekker meg inntil seg.

Jeg stopper ikke å skjelve, men er ikke kald. Kroppen min er i helspenn og i det jeg vil tro er beredskapsposisjon til å stikke av når som helst. Det ville vært typisk meg. Typisk å stikke av fordi det er den enkleste utveien. Den enkleste, men ikke alltid den beste.

Med sola bak en sky, og økende vind fra alle kanter blir det fort kaldt på brygga og vi reiser oss for å finne et lunere sted å sitte. Til slutt ender vi opp på en benk i en liten park. Den er gammel og slitt av vind og vær. Under den ligger et par ølflasker som vitner om tidligere lystig lag. Jeg setter meg og han slår seg ned ved siden av meg. Armen hans holder fortsatt godt rundt meg – nesten som om han er redd for at jeg skal stikke av.

Med øynene mysende mot sola bare vet jeg det. Jeg vet at når jeg snur hodet kommer han til å kysse meg. Jeg utsetter øyeblikket. Uvisst om det er for å erte ham eller om jeg bare ikke er klar. Bare et par kjappe blikk gir jeg ham, slik at han rekker å møte blikket mitt, men ikke å bøye seg fram.

En sky svelger sola og jeg kjenner at han beveger på seg ved siden av meg. Bøyer seg fram og planter et mykt kyss i nakken min. Jeg smiler, bøyer meg mot ham mens siste solglimt forsvinner på den mørke himmelen. Vi sitter slik en stund. Med hodene mot hverandre. Tida står stille.

Endelg snur jeg meg mot ham. Ser inn i de dype blå, ertende øynene. Han rekker å bøye seg fram, og så – i et kort sekund – leker leppene mine med hans.

Han gir meg en trygghet. Jeg vet at han aldri ville stukket av. At han er en ‘i gode og onde dager-person’. Samtidig vet jeg at jeg velger de letteste utveiene. Søker de gode dagene, men oftest ender opp et sted i ingenmannsland. Man må gi for å få, og jeg har ikke fortjent dette. Ikke nå. Ikke her.

Plutselig blir vi oppmerksom på at klokka har flydd i fra oss, og vi småløper mot kinosalen som tar imot oss med bekmørk trygghet. Jeg har valgt filmen, en skrekkfilm.

Jeg tror det var underbevisstheten min som valgte film. Skrekkfilmer dukker ikke så ofte opp hjemme hos meg, men denne hadde jeg lyst til å se. Kanskje var det fordi jeg visste at jeg hadde noen til å stryke meg trøstende på armen og ta hånda mi da det ble for skummelt. Kanskje fordi jeg ville vise at jeg ikke er noen pyse.

Filmen slutter uten egentlig å ha noen slutt, og det samme gjør historien om oss. Vi skilles på nøyaktig samme sted som vi møttes. Litt mindre ukomfortable og sjenerte, men likefullt litt tilbaketrukne. Jeg forlater ham, uten å se meg tilbake. Forlater byen uten returbillett.

De siste ordene hans svirrer rundt i hodet mitt; “Vi sees igjen!”. Han hørtes så sikker ut. Så målbevisst. Som om han nettopp hadde strukket ut hånda og tatt et realt grep i det han ville ha. Jeg vingler fortsatt rundt i min verden. Usikker.

Livet skal ikke være lett, og av og til er det ikke mulig å ta snarveier.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende